| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Rosmersholm
ført i pennen av Vigdis Ystad
IBSENS SPRÅKLIGE UTVIKLING
Språket i Rosmersholm viser at Ibsen nå er nådd frem til en nær konsekvent bruk av enstavelsesformer av infinitiv og presens for nesten alle de aktuelle usammensatte verb i replikker. Et unntak er sige, siger, så nær som et enkelt si
’er (madam Helseth, 
), og træde, unntatt træ
’ (madam Helseth, ). Men ved de fleste forkortede formene markerer Ibsen med apostrof at de er å anse som avvik fra den tostavede normalformen. Unntak er den konsekvente bruken av fåt (ingen fået eller fåt
’), trode, trod, likeså spør, bér (på grunn av aksenten) og et enkelt blet (Rebekka, ). I sammensetninger foretrekkes tostavelsesform (betroede, iagttaget, udeblive), likeså spørger i sceneanvisning ( ) og lade i avissitatet ( ; det er også der udeblive står). Men i motsetning til Krolls betroede ( ) og et enkelt troede av Rosmer ( ) står Rebekkas betro
’d ( ), som er et for markant avvik til å være tilfeldig. Det kan derimot være tilfeldig når Rosmer bruker formen troet, mot ellers for hans vedkommende trode, trod. Ibsen skiller mellom utelatt sluttkonsonant i infinitiv og bevaring av den i imperativ: bliv, giv (og tilgiv), lad, tag.
), og træde, unntatt træ
’ (madam Helseth, ). Men ved de fleste forkortede formene markerer Ibsen med apostrof at de er å anse som avvik fra den tostavede normalformen. Unntak er den konsekvente bruken av fåt (ingen fået eller fåt
’), trode, trod, likeså spør, bér (på grunn av aksenten) og et enkelt blet (Rebekka, ). I sammensetninger foretrekkes tostavelsesform (betroede, iagttaget, udeblive), likeså spørger i sceneanvisning ( ) og lade i avissitatet ( ; det er også der udeblive står). Men i motsetning til Krolls betroede ( ) og et enkelt troede av Rosmer ( ) står Rebekkas betro
’d ( ), som er et for markant avvik til å være tilfeldig. Det kan derimot være tilfeldig når Rosmer bruker formen troet, mot ellers for hans vedkommende trode, trod. Ibsen skiller mellom utelatt sluttkonsonant i infinitiv og bevaring av den i imperativ: bliv, giv (og tilgiv), lad, tag.Ifølge Konkordans over Henrik Ibsens dramaer og dikt er det første gang de nyere, talespråksnære formene betro
’d
, nå
’d
, sky
’d
og træ
’forekommer i Ibsens dramaer (Noreng, Hofland & Natvig red. 1993). Det kan overraske at det er den på alle måter konservative rektor Kroll som benytter to av disse formene (trode (men betroede), trod, skyd’).
Der Ibsen setter apostrof, er det av interesse å se at han setter den foran den utelatte delen eller bokstaven, for eksempel be
’r for beder, sa
’ for sagde og vær
’t for været. Når han skriver betro
’d, anser han altså at en e er utelatt, og at normalformen i perfektum partisipp er betroet. Men i motsetning til ble
’t for blevet og ta
’t for taget skriver han nåd
’ og skyd
’, der apostrofen må stå for d. Og i fåt, trode og trod setter han ingen apostrof. E-en i partisipp av verba pura (fået osv.) ble ikke fjernet i norsk rettskrivning før i 1907 og konsonanten ikke fordoblet (fått osv.) før i 1917, så den rimeligste forklaringen på disse usammensatte formene (i motsetning til betro
’d) er at det Ibsen her avviker fra med eller uten apostrof, er en skrivemåte som svarer til akseptert dannet uttale, men som offisielt hører neste århundre til.
Det er bipersonene i stykket som står for den mest særpregede språkbruken, særlig Brendel og madam Helseth. Mortensgård har enkelte sentensaktige slagord, «frisindets og fremskridtets sag»
, «stride for lysets sag» (s. 400 l. 22), men ellers et nøytralt språk i den utstrekning han kommer til orde. Ulrik Brendel er karakterisert ved en strøm av svulstige klisjeer og andre høyttravende talemåter som gir et skinn av fordums dannelse og tjener til å kamuflere hans sørgelige status presens. Han bruker unødvendige vendinger fra tysk, fransk og latin, men forveksler « la bonne heure», som han mener, med «A la bonheur», som han sier (s. 360 l. 21).
, «stride for lysets sag» (s. 400 l. 22), men ellers et nøytralt språk i den utstrekning han kommer til orde. Ulrik Brendel er karakterisert ved en strøm av svulstige klisjeer og andre høyttravende talemåter som gir et skinn av fordums dannelse og tjener til å kamuflere hans sørgelige status presens. Han bruker unødvendige vendinger fra tysk, fransk og latin, men forveksler « la bonne heure», som han mener, med «A la bonheur», som han sier (s. 360 l. 21).Madam Helseth kan plasseres sosialt midt mellom Gina og fru Sørby i Vildanden. I likhet med fru Sørby bruker hun «fruentimmer» som et nøytralt ord for kvinner, og i likhet med Gina har hun en del folkelige ord og vendinger fra talespråket. Hennes første replikk gir et godt gjennomsnitt av hvordan hun ordlegger seg: «Det er vel bedst, jeg begynder så småt at dække kveldsbordet, frøken?»
. Hun har et par folkelige forsikringsadverbialer som knapt når opp til å kunne kalles kraftuttrykk: «Ja kors» ( ), «min tro» ( , ), «min sandten» ( ) og flere «jøsses». Men når noe ellers peker seg ut som markant, er det ikke fordi det er ukorrekt eller særlig aparte, men fordi ingen av de andre dramapersonene ville uttrykt seg så muntlig eller folkelig: «Hvad var det i vejen med rektoren da»? ( ), «ikke er der en skyflæk» ( ), «Snak da ikke så fælt» ( ), «så fort på timen» ( ), «Han skulde ikke fri sig ifra det på den måden, ikke» ( ), «Å Jøsses, – der tror jeg han kommer lige akkurat» ( ). Og selvfølgelig er sluttreplikken karakteristisk for madam Helseths språktone: «Ja, så min sæl står de begge to på kloppen! Gud forlade de syndige mennesker! Slår de ikke armene om hinanden!» (s. 499 l. 11).
. Hun har et par folkelige forsikringsadverbialer som knapt når opp til å kunne kalles kraftuttrykk: «Ja kors» ( ), «min tro» ( , ), «min sandten» ( ) og flere «jøsses». Men når noe ellers peker seg ut som markant, er det ikke fordi det er ukorrekt eller særlig aparte, men fordi ingen av de andre dramapersonene ville uttrykt seg så muntlig eller folkelig: «Hvad var det i vejen med rektoren da»? ( ), «ikke er der en skyflæk» ( ), «Snak da ikke så fælt» ( ), «så fort på timen» ( ), «Han skulde ikke fri sig ifra det på den måden, ikke» ( ), «Å Jøsses, – der tror jeg han kommer lige akkurat» ( ). Og selvfølgelig er sluttreplikken karakteristisk for madam Helseths språktone: «Ja, så min sæl står de begge to på kloppen! Gud forlade de syndige mennesker! Slår de ikke armene om hinanden!» (s. 499 l. 11).En språklig eiendommelighet som er Ibsens egen, er bruken av løs sammensetning (verbfrase) i uttrykk som «arted ud» ( ), «skrive dig til» ( ), «jeg skriver ham til» (s. 467 l. 22) og «Det grunder vi aldrig ud tilbunds» ( ). Tilskrive ville muligens ha virket litt alderdommelig allerede den gang, iallfall i en replikk. Men det er likevel dette sammensatte ordet som ligger til grunn for å si «skrive noen til» og ikke «skrive til noen». Under bruk av grunde sammen med ut tar NRO med en henvisning til utgrunde, og «arte ut» for utarte kalles sjelden, med stedet her som eneste belegg. Særlig påfallende er det at det er rektor Kroll som sier «arted ud» og ikke «utarted». Den løse sammensetningen står jo talemålet mye nærmere enn den faste ordforbindelsen. Dette er påpekt allerede av Jakob Løkke i Modersmaalets Grammatik til Skolebrug: «Denne hyppige Sammensætning af Partikel med Verbum er lidet brugelig i Folkesproget (og Oldn.). Dette har holdt Skridt med Engelsk, medens Skriftsproget har rettet sig mer efter det Tydske»
(Løkke 1855, § 183, anm. 2). Ibsens bruk av løs sammensetning her kan knapt skyldes påvirkning fra Knud Knudsen, som har «in-optage» som avløser for assimilere i Unorsk og norsk (1881). Men det må tilføyes at det er NRO og ikke Ibsen som skriver «arte ut» og «grunde ut» i infinitiv. Når Ibsen bruker slik løs sammensetning, gjelder det alltid finitte verbformer.
), «skrive dig til» ( ), «jeg skriver ham til» (s. 467 l. 22) og «Det grunder vi aldrig ud tilbunds» ( ). Tilskrive ville muligens ha virket litt alderdommelig allerede den gang, iallfall i en replikk. Men det er likevel dette sammensatte ordet som ligger til grunn for å si «skrive noen til» og ikke «skrive til noen». Under bruk av grunde sammen med ut tar NRO med en henvisning til utgrunde, og «arte ut» for utarte kalles sjelden, med stedet her som eneste belegg. Særlig påfallende er det at det er rektor Kroll som sier «arted ud» og ikke «utarted». Den løse sammensetningen står jo talemålet mye nærmere enn den faste ordforbindelsen. Dette er påpekt allerede av Jakob Løkke i Modersmaalets Grammatik til Skolebrug: «Denne hyppige Sammensætning af Partikel med Verbum er lidet brugelig i Folkesproget (og Oldn.). Dette har holdt Skridt med Engelsk, medens Skriftsproget har rettet sig mer efter det Tydske»
(Løkke 1855, § 183, anm. 2). Ibsens bruk av løs sammensetning her kan knapt skyldes påvirkning fra Knud Knudsen, som har «in-optage» som avløser for assimilere i Unorsk og norsk (1881). Men det må tilføyes at det er NRO og ikke Ibsen som skriver «arte ut» og «grunde ut» i infinitiv. Når Ibsen bruker slik løs sammensetning, gjelder det alltid finitte verbformer.Ibsen var selv på det rene med at språket i Rosmersholm ikke kunne betraktes som rent dansk. For å rette opp eventuelle misforståelser hos den danske setteren gav han følgende beskjed til korrekturleseren:
Skønt det måske er overflødigt, beder jeg herr Larsen meddelt at det ikke er nogen skrivfejl når der et par steder i madam Helseths replikker står: små barn. Barn istedetfor børn er almindeligt i det lavere norske talesprog. Dette kender sikkert herr Larsen til. Men det er sætteren, jeg er lidt bange for (brev til F. Hegel 30. oktober 1886)
.
